Når to leker sammen er de flere enn én (gammelt jungelord). Thoffen viser stor interesse for Lillis legobygging for tiden. Og de to har allerede funnet en fin arbeidsdeling der Lilli bygger opp og Thoffen bygger ned.
Lekekamerater
Svar
Bordets gleder
Thoffen har nå avansert fra vippestol på gulvet til tripptrapp-stol ved bordet. Det har gitt han muligheten til å slå i bordet når han mener noe sterkt, og hele tiden ellers også.
I tillegg har han fått en dypere forståelse for tyngdekraftens iboende trusler og muligheter etter utallige slippe-ned-og-se-eksperimenter, tydelig inspirert av Galileo Galilei.
Han viser foreløpig ingen tegn til å ha arvet sin fars tendens til å smelle pannen i bordplaten for å få utløp for frustrasjon.
Må… nå… lego-o-oh…
Thor Ferdinand har sett storesøster Lilli leke med lego i lang tid – hele livet, faktisk. Men dagene som tilskuer nærmer seg slutten.
Med stål i blikket, stivt konsentrasjonsnebb og intens kråling kjempet Tjoffen seg nylig frem til legobrettet, som er posisjonert en uendelig halvmeter fra leketeppet. Da han klarte det ble han veldig fornøyd. Og veldig sliten. Så sliten at han dundret panna i en kloss og måtte ta en time på øret for å lade batteriene.
Å komme seg frem til lego’n er ikke noen lek – ennå.
Tidlig krøkes som Jaques Costeau skal bli
Thor Ferdinand tok nylig ansvar og viste sin far hvordan man skal synke som en mine og svelge mer klorvann enn sin egen vekt. Det var en intensiv økt, men alle deltakere kom fra det med liv og humør i behold.
I anledning utflukten til svømmehallen fikk Thoffen og pappen også testet uteliv uten lue og bilkjøring uten bensin.
To dager ut i pappaperm er det altså fortsatt noen små glippetak, men snart skal de kjempende inn til sjekk og rutinemessige formaninger på helsestasjonen, og da får man trolig høvlet vekk de verste ujevnhetene.
Et helt halvt år!
Thor Ferdinand er blitt et helt halvt år, og det er ikke lite som har skjedd på de første seks månedene i Ferdinands liv. Han er blitt kjent med mamma, pappa og storesøster Lilli og besteforeldre, tante, onkler og oldeforeldre. Han har tredoblet vekten sin og vokst snaue 20 cm. Han har lært seg å smile, gripe ting, putte ting i munnen, spise grøt, dra storesøster i håret, vippe i vippestolen og snu seg fra rygg til mage. Han har funnet ut at han har fingre og tær og en stemme som han kan lage rare lyder, som gøh og ehhh, med og som han kan synge med. Han har vært med i bursdagsselskap og blitt godt kjent i storesøsters barnehage, svømmer på babysvømmingen og har blitt trillet utallige kilometer i vogn. Og hvem vet hva neste halvår bringer. Krabbing? Sandkasse? Mat i fast form?
Oj! Jeg ligger visst på magen
Ferdinand har øvd og øvd. Han har ligget som en banan i lengre tid, med hodet godt vendt bakover. Så kom han seg mer og mer over på siden og plutselig klarte han å snu seg helt rundt fra ryggen til magen! Ikke så lett å få med den armen som gjemte seg under kroppen, men nå er den med også. Kanskje er det noe i det de sier om at hvis man øver blir man god?
Nå gjenstår det bare å lære seg å snu fra magen tilbake til ryggen for det er neimen ikke så stas å ligge altfor lenge på magen!
Sushi
Ferdiand og oldemor har kost seg på sushirestaurant. Morfar og mamma fikk også være med. Ferdinand syntes det var veldig mye spennende å se på, men ble nok litt fornærmet da han verken fikk ta på wasabien eller dra tallerknene ned på gulvet. Heldigvis dukket det opp en leke!
Alt henger fast!
Ferdinand er begynt å jobbe iherdig med å plukke på, ta opp og putte ting i munnen. Da kan det være litt frustrerende at noen har festet allting fast slik at han ikke får rikket på det uansett hvor hardt han prøver. Rutene på sofaen sitter for eksempel fast. Og mønsteret og knappene på mammas genser. Og håret til Lilli og nesen til pappa og de rare tærne som av og til raser forbi. Ja, til og med marihønene på leketeppet sitter fast! Da er det godt at man er utstyrt med godt humør, ellers kunne det gått på nervene løs.
Alarm! På vegne av en frustrert, men fornøyd baby. MammaLamma.
Tær! Det er tær her!
Ferdinand satt en morgen og slappet av i pysjen sin på fanget til mamma. Sokkene hadde han forlengst sparket av seg.
Plutselig merket Ferdinand at han ikke var alene på fanget. Og det var ikke storesøster han delte plassen med. Nei, det var dukket det opp noen rare små tær som beveget seg og erter ham. Det får være grenser, tenkte Ferdinand og jobbet lenge med å fange dem.
Han fikk tak i en fot, men før han rakk å stikke tærne i munnen, stakk de av og viste seg ikke lenger innenfor rekkevidde.
Neste gang de dukker opp, da skal de spises, det er sikkert og visst!
Ferdinand og badeanda
Det er travelt å være baby. Ikke bare skal man spise, sove, bæsje, skrike, underholde familien sin, prøve grøt, trille tur og bli døpt, men det er så mange man må snakke med også. Badeanda for eksempel. Ingen kan løse så mange verdensproblemer som Ferdinand og badeanda! Gøøøøøøhh!
